Mandag 28. februar
Avsløringer og ny pers:)
Det har ikke vært mange fanfarer å høre her ute på nesset de siste dagene. Bortsett fra på TV'n da. Og det enda jeg har satt ny pers i antall blogg-innlegg denne måneden. Ikke mindre enn 12 ganger har jeg satt mine fotefar på trykk og det vil si at jeg har delt mine store og små opplevelser med omverd'nen sånn ca hver andre/tredje dag. En akseptabel økning fra januar med sine 8 skriblerier. Jeg er bent fram litt stolt av meg selv:)
Egentlig burde det jo vært en fanfare eller tre for Kristin-tante og storguttan så mange gjeve premier og tittler som de fikk på Narvik Trekk- og brukshundklubbs årsmøte sist lørdag. Det blir nå å stå om dem i avisa, for det har mora mi sørget for. Det var forresten noen kule premier de (les Kristin-tante) fikk. Kanskje ikke helt etter Cinco og Shabbys ønske med gavekort på sportsbutikk, men mora demses; hun simpelthen elsker butikker og sportsbutikker - eller dyrebutikker - i særdeleshet. Men det var en gudsjammerlig kjedelig lørdag for oss firbente.
Søndagen hvilte de på sine "laurbær" mesteparten av dagen. Det ble bare en ganske kort tur, men den var til gjengjeld svinaktig tung. Snøen var ganske dyp - og pillråtten - så vi måtte nesten "svømme" for å komme oss noen vei. I kveldinga kjørte vi til byen og trente på Høyskoletaket, og for en gangs skyld var mora mi godt fornøyd med innsatsen min. Men jeg er ikke like fornøyd med tante "grusom"; hadde jo et par ting på hjertet som jeg gjerne ville dele med mine lesere og det ville hun ha seg frabedt. Og jeg som trodde vi hadde ytringsfrihet i landet vårt. Tenker jeg passer anledningen i morra når dragen er på bytur. Eller kanskje jeg bare starter en aldri så liten revolusjon; firfotinger i alle landets kriker og kroker - foren dere - og krev deres rett til frie bjeff:). Jeg akter i hvert fall å stå på barrikadene inntil jeg har fått sagt mitt om det indre liv på Skjomnes søndre!
Men i morra dra monstret og dragen på bytur - og da...:)
Fredag 25. februar
Bytur, skogstur og
- så som så-trening
I går var jeg på bytur, men den var ikke mye lik de andre byturene jeg har vært med på. I stedet for å tusle rundt i bygatene og "sjekke damer", ble jeg med Kristin-tante på besøk til ei av hennes venninner, for mora mi hadde andre og viktigere ting å gjøre enn å "stå" gatelangs med meg. Ingen sure miner fra meg av den grunn; nesa mi fortalte allerede da vi passerte porten at her bodde det damer. Og hvem andre befant seg innenfor døra enn en "gammel" kjenning - nemlig småfrekke, frøken Leischa. Men selv om hun var bare snill, var hun mange hakk tøffere på hjemmebane; det var nesten så jeg ble litt satt ut av hennes pågående kurtise. Jeg skulle nok hørt på mora mi når hun advarte meg mot "lettlivede" bydamer.
Selv om vi var på bytur, kom vi oss nå så tidlig hjem at det ble tid til en liten tur i Storskogen vår før middag. Og som vanlig hadde jeg det travelt med mine faste gjøremål. Først det viktigste: Erte Cinco - og da helst rappe det han leker med - eventuelt henge fast i halen hans så lenge og langt jeg klarer. Helst før Kristin-tante blir surkat for at jeg raserer "prydbuska" til verdens vakreste. Dernest må jeg passe på hvor Shabby markerer - sånn at jeg kan markere over - og over - og over - helt til Shabby ikke gidder mer. Gårdagens trening; nei - den gidder ikke jeg skrive noe om. Hvis mora mi snikleser i dagboka mi, blir hun enten å si: Q-Ling - nå omgåes du sannheten litt vel lettvint. Eventuelt surke for at hun kommer på at den ikke var mye å skryte av. Og for å si som sant er - jeg kunne sikkert vist litt mer entusiasme og innsatsvilje. Men neste gang, da altså.....
Puh - sier Svartpus - jammen var det fredelig at jeg fikk huset for meg selv ei lita stund:)
GOD HELG!
 
Onsdag 23. februar
Litt om alt og ingenting
Vi er noen heldiggriser, og med det vi-et mente mora mi oss firbente; meg, Cinco og Shabby. Kanskje hun har rett i det, for vi slipper jo å spise både kongler og bark. Vi trenger ikke engang tenke på hvordan vi skal få mettet magene våre sånn som skogens ville dyr må gjøre. Men ved nærmere ettertanke er jeg ikke så sikker på om jeg liker å bli sammenlignet med grisen - i hvert fall ikke med tanke på hvordan Kristin-tante og mora mi kan fylle magene sine med svineribbe. Noe som faktisk skjer rett ofte og ikke bare til jul, så kanskje det er lurt å ikke få så alt for mye fett på ribbeina:).
Med tanke på midjemålet, er det garantert bra vi er så ofte på tur, for jeg skal ikke stikke under en stol at det "drypper" litt på oss firbente etter både ribbemiddager og andre godsaker fra middagsbordet. Heldigvis har jeg god forbrenning og mye fart på potene når vi er på tur, så enn så lenge holder jeg fin matchvekt og ingen dommer har så mye som ymtet om at jeg trengte å telle kalorier. Derimot har jeg fått mye skryt for min muskuløse kropp, og det tror jeg ikke "noen" jeg omgåes ganske ofte, ville fått. I hvert fall ikke hvis dommer'n hadde målt demses midjemål:).
Og mens jeg er i "skrytehjørnet"; det er ikke bare kroppen min som er velfungerende. For å si det i klartekst; jeg sto ikke bak døra, da vettet ble utdelt. Jeg har lært utrolig mye bare på det halvannet året jeg har levd, og mora mi opplever til stadighet at jeg er et "hestehode" foran hennes tankegang. Det betyr såvisst ikke at hun sto bak døra - det er bare at hun er litt forutsigbar, og da er det såre enkelt for meg å komme henne i forkjøpet:). Hun er nå heldigvis en smule stolt over hvor klok jeg er; i tillegg til å være to-språklig, er jeg i full sving med å finne ut av matematikkens hemmeligheter. Det er for eksempel jeg som har bestemt at det skal være 3 x 3 bilder pr avsnitt. Da blir det et kvadrat. Tror jeg:). Brøk har jeg også lært meg; mora mi har 1 og 1/2 søster. Akkurat det protester hun på, men siden det er 3 halvsøstre,  er det jo ganske  enkelt å regne ut at to halve blir en hel. Og da blir det som jeg har sagt. Det burde faktisk hun også forstå.
Er kanskje best jeg ikke erter Svartpus mer nå.....
 
Tirsdag 22. februar
Billedblogg om kule dager:)
Bare sjekk bildene under her, så ser dere hvor kult vi hadde det sist fredag. Egentlig var det vel Cinco som hadde det mest kult, for han bare rappet en pølsesnabb - helt uten å gjøre seg fortjent til den. Shabby var flink - mens mora mi kuttet første remsa, holdt han neste klar. Uten å stjele. Og jeg... jeg fikk ikke sjansen en gang. Det sørget tante "grusom" for der hun sto "brei og mektig" og passet på. Neida, hun er ikke så ille som det kan høres ut som, for innimellom "mistet" hun tilfeldigvis en godbit eller tre rett foran snuten min. Men den kunne nå gjerne vært like stor som Cinco sin.
Senere den dagen kjørte vi til Polar Zoo i Bardu, men der var det bare de tobente som hadde det kult. Vi måtte pent vente i bilen. Lenge. Ikke før vi nærmet oss bygrensa sent natterstid, fikk vi slippe ut - og jeg kan love at det var godt å skikkelig strekke ut kroppen og bare rase rundt.
Lørdagen hadde vi et skikkelig treningsraid med start i Ballangen, men det var først etter at de tobente hadde koset seg både lenge og vel med kremkaker og kaffe hos Jørn og Anne Grethe. Til "straff" brukte jeg minst dobbel så lang tid som ellers på å kaste et blikk på mora mi. Tenker hun skjønner at det ikke lønner seg å la meg vansmekte i bilen så lenge en annen gang.  Vi avsluttet dagen i Beisfjord og der møtte det opp to nye "treningskompiser". Takk og lov at ikke mora mi og jeg var ute da de kom inn på banen i full galopp, for mora mi er dødsredd hester og hadde sikkert klart å skremme vannet av meg og. De fikk nå et eple på deling og følge hjem - og det var visst de såre fornøyd med.
Vi hadde vel grudd oss litt til tannvisninga i forrige uke, både mora mi og meg, men der overrasket jeg oss begge to med å sitte pent på rumpa. Ikke for å skryte, men jeg tror jeg var flinkest akkurat der og da. Fullt så flink var jeg ikke søndag formiddag da vi trente med Biltilsynet og Leif Arne skulle se på tennene mine. Først på tredje forsøket klarte jeg å holde rumpa nede, og mora mi var litt skuffet for at jeg tullet sånn. Men jeg ble jo bare kjempeglad for å få hilse på. Skulle ikke tro hun hadde lært noenting på den forelesninga om hunder og ulvers språk. Her om dagen hadde jeg forresten damebesøk; ei snerten snelle bare litt eldre enn meg. Pia var definitivt ikke interessert i mine tilnærminger til hennes edlere deler; da gikk det atskillig bedre når jeg inviterte til lek:))).
Under her har mora mi satt inn bilder av noen av alle elgene vi har sett de siste par-tre dagene. Noen av dem er "vårres" og noen tilhører de som bor på nordsida av fjorden. Jeg synes elgen er et kult dyr og egentlig er jo Storskogen vår mest deres, for de var her først. Derfor bryr jeg meg ikke om å jage på de. Ikke at jeg tror de ville bry seg - de bryr seg ikke om Cinco engang enda han både danser og bjeffer rundt dem; de klipper ned ripsbuskene til mora mi og koser seg bare verre. Og det er Kristin-tante såre fornøyd med, for hun liker ikke rips. Men hun liker å fotografere elgene.
 
Torsdag 17. februar
Leksehjelp etterlyses
Det hadde nok ikke mora mi trodd, men i dag var det faktisk min tur til å si oi. For jeg kom plutselig på at det var i dag "tante grusom" skulle sjekke leksa mi, og hun kommer garantert ikke til å være nådig når hun oppdager at jeg har sluntret unna og bare gjort tulleting. Men jeg hørte nå på TV for noen dager siden at alle skolebarn hadde rett til leksehjelp, og jeg går jo på ei slags "skole", så da har vel jeg også krav på hjelp. Det er bare at jeg vet ikke helt hvor jeg finner den; tenker jeg sender ut en forespørsel på face book for der er det sikkert noen som vet på råd.
Det var nok litt dumt av meg å ikke benytte gårdagen til å trene siden vi likevel knapt var utenfor døra. I stedet holdt jeg på med en masse tull og tøys. Jeg så nok at Kristin-tante snurpet litt på munnen, men ikke sa hun hun noe - og ikke sa mora mi noe - enda  storguttan ikke var et "hår" bedre. De kunne nå trengt litt lekse de også, selv om de går og "blædder" seg med diverse opprykk. Men bare vent; jeg tar dem nok igjen - og plutselig en dag så har jeg "rykket"  fra dem. Trur forresten den mora mi også gruer seg litt til leksehøringa; hvorfor skulle hun ellers bake Kristin-tantes favorittkake akkurat til dagens trening?
Egentlig har det vært en ganske traurig formiddag i  dag også; jeg har knapt vært utenfor døra for mora mi måtte først bake ei blidgjøringskake og så brød. Men så ble det endelig vår tur og vi var som ville hester på "vårslepp", så herlig var det å rase oppover stien til Storskogen vår. Kanskje litt lurt med en tur sånn i forkant av treninga. Det kan jo hende det blir en smule lettere å konsentrere seg for en liten kropp som er proppfull av energi. Jeg så nok at Kristin-tante dro med seg kamera på dagens skogstur, og det blir helt sikkert med på kveldens trening også, så da blir det vel blogg i morra og. Hvis mora mi gidd å sortere bilder.
 
Onsdag 16. februar
Ord for dagen
Neida, vi har ikke "sett lyset". Og vi er definitivt ikke blitt religiøse. Men det er enkelte ord som går igjen i vårres røde, lille hus her ute på nesset. Og ett som er mye benyttet, er ordet OI - og det kommer som oftest fra Kristin-tante. Som i går for eksempel; da hadde hun en avtale i byen kl 11,-. Kvart på 11 så hun på klokka - og sa OI. Hun nådde heldigvis frem i tide, og etterpå gjorde vi noe skikkelig kult - vi gikk helt opp til øvre fjellheisstasjon - nesten helt opp på Fagernestoppen. Det var en kjempespennende tur hvor vi møtte både hunder og tobente på ski eller brett. De firbente måtte - i likhet med oss - pent bruke bena. Det var litt kjipt, når jeg så hvor lettvindt skikjørerne hadde det; de kunne sitte pent på rumpa oppover - og bare suse fort-fort nedover.
Vi var forresten ikke før kommet opp, før Kristin-tante fikk en telefon - og da kom dagens neste OI. Det var nemlig mora mi som ringte - og hun hadde egentlig ikke behøvd telefonen så høyt som hun snakket. Skrekk og gru; hun var så sur at hun truet med å kaste middagen i søpla, for så lenge hadde hun ventet. Det var nok litt dumt av Kristin-tante å ikke si fra at vi gikk til fjells. Og jeg liker simpelthen ikke at mora mi er sur, så jeg dro i vei nedover bakkene de forteste jeg klarte, men etter to knall og fall på rattata, var det "tante grusom"  som ble sur. Hun nakket tak i meg og ga streng beskjed om at nå altså... Da vi omsider kom hjem, måtte hun selvfølgelig klage sin nød til mora mi. Hun påsto at hun hadde brukt flere kalorier på å gå med meg i band enn hun klarte å putte i truten i løpet av ett døgn.
Det ble nå heldigvis både middag, en liten strekk og trening på oss likevel. Ikke vet jeg hvor mange grader det var der inne i fjorden, men at det var kaldt - det vet jeg. Kanskje det var derfor vi bare lekte sammen, mora mi og meg. Ingen sure miner eller "offing" og "akking" over manglende kontakt eller kjedelig gåing. Det ble et par ekstrastopper på hjemveien, men da brukte jeg litt lenger tid på å bestemme meg for at jeg heller ville leke med mora mi enn lukte. Deretter så vi etter elg og hjort før vi tok kveldsrunden på Gammelkaia. Da vi til sist ankom Skjomnes søndre, ja, da var det mora mi som sa OI. Ikke så rart egentlig, ettersom klokka var 23.30 og vi hadde vært ute i nesten 5 timer. Men alle var enige om at det hadde vært en fin dag. Selv mora mi:))).
 
Tirsdag 15. februar
Egentlig
skulle jeg skrevet noen ord i går, men som så mange ganger tidligere, ble heller ikke den dagen som forventet. Hadde jo trodd at jeg kunne tatt meg en liten soltur sånn først på dagen - mens mora mi strevde med å plukke ut bilder. Tur ble det dårlig med og bildene glimret med sitt fravær. Likevel ble ikke dagen ille, for vi fikk hyggelig formiddagskaffebesøk - og det var Kristin-tante ekstraglad for sånn etterhvert. Hun hadde tenkt å tyvlåne "tyttebæra" til Maria sånn at hun fikk hentet vår bil fra verkstedet - og gjett hva som skjedde da. Den hadde ikke likt å stå med kupèlyset  på i 17 minusgrader og nektet plent å starte. Først prøvde hun seg på en bakkestart. Ingen reaksjon. Heldigvis for oss, hadde Roy Helge slepetau, så  han dro "tyttebæra" bortover gangveien til den startet. Og så kunne vi hente vår bil hjem, men da var mora mi alvorlig stressa for vi skulle ha middagsgjester og hun var på langt nær ferdig med maten. Jeg foreslo at hun bare skulle servere multe-pannacottaen først, men det øret ville hun ikke høre på. Det gikk seg nå til, og da gjestene sto på trappa, var både bordet dekket, middagen klar og mora mi kunne puste igjen.
Her om dagen forkynte hun forresten at hun hadde tenkt å konvertere. Yezz, tenkte jeg. Nå har hun tatt til vett og tenkt å bli en aktverdig og godtroende - eller var det kanskje rett-troende katolikk - akkurat som lille meg. Jeg tenkte nå som så; at siden hennes aner kom fra både Italia og Tyskland for noen hundre år siden, så kanskje hun hadde det i genene:). Så vel var det ikke; hun hadde tenkt å bli muslim - og det bare for å kunne gå med hijab. Men heldigvis blir det visst ikke noe av det, for hun fikk snakket med sykehuset i Tromsø i går, og der sa de at kreften ikke var av den agressive sorten, men legen ville likevel sjekke at han hadde fått med seg alt. Da ble jeg skikkelig glad, for jeg så med gru frem til kommende treningsstunder med hijab - det kan jo være vanskelig nok å høre hva hun mumler - selv uten et tøystykker foran munnen. Og dessuten blir det helt feil med vassblåe øyne over slørkanten, så det er nok best hun forblir en vantro! Ikke minst siden muslimer ikke liker hunder!
Men nå har hun sortert ut noen av bildene fra "lørdagens "vassetur" - og de ligger her:
Og sånn så egentlig det redigerte bildet ut:)))
 
Lørdag 12. februar
"Vassetur"
Usj - det tok sin tid å vasse rundt i all den snøen på dagens tur - og etterpå måtte jeg "hjelpe" til å måkke - og så skulle jeg leke litt i snødungene - og deretter hadde jeg et svare strev med å jage noen "inntrengere" på nabogården... I det hele tatt ble det en megatravel lørdag, og plutselig var det blitt så langt på dag at middagen nesten var å regne som kveldsmat. Og hva sa den mora mi da; nei, nu giddet hun ikke å begynne å sortere alle de nesten 500 bildene. Hun skulle se på TV'n fra rettsida - ikke bare høre lyden som hun har gjort det siste halvannet året.
Må vel bare innrømme at jeg ble en smule snurt - noe som kanskje fremkommer av nedenstående bilde:
Men hun skal få en ny sjanse i morgen - og da gidder ikke jeg å skrive så mye:)))!
 
Fredag 11. februar
Billedblogg
Bilen ble som sagt, hentet kjempesent onsdag kveld og den får vi ikke tilbake før neste uke. Det var visst feil med både registerreim, vannpumpe og noen duppedingser som jeg ikke husker hva het, men mora mi stakkars, hun syns det høres dyrt ut. Får bare håpe det går på garantien, for da slipper hun å betale - og kan kjøpe mere godbiter til meg:). Men da jeg sto opp i morres, var jeg jammen glad vi gikk på tur i går. Snøen lavet ned. Det har den visst gjort i hele natt, for da jeg hoppet ned fra veranda'n, var det bare ørene som stakk opp over snødungen. Det gode er at det kanskje kan bli sparkeføre igjen - hvis de brøyter gangveien da. Det håper jeg, for det er nesten det kuleste jeg vet - i hvert fall når jeg har lina på. Aller først må vi nok spa frem veien vår for den er det ingen som brøyter. Nå har vi forresten så store dunger utenfor huset at vi kan lage våre egne snøhuler som vi kan leke "gjemt" i. Den leken liker jeg, og etterpå kan vi  tenne stearinlys i noen av dem når kveldsmørket kommer sigende.
Under her ligger noen av de vel 300 bildene Kristin-tante tok på gårdagens tur:). Stakkars mamma'n min; hun hadde skikkelig valgets kval for hva hun skulle velge. Aller helst ville hun nok brukt alle, men da tror jeg data'n også hadde sagt takk for seg. Og det hadde blitt kjedelig, det!
Og 3 fornøyde turgutter ønsker alle sine venner ei superfin helg!
 
Torsdag 10. februar
Fri for bil - fri for fotoapparat - og uten sol
"Alle" rundt oss har sol; Bogen, Liland, hele Vegglandet, til og med Bjerkvik og byen vår. Men her ute på nesset ligger huset vårt fortsatt i "mørke". For å få et glimt av den ettertraktede gule skiva, må vi klatre helt til toppen av lia, men pytt - pytt - hva gjør vel det for noen sprekinger som oss. Når vi ikke har bilen tilgjengelig, ja, da tar vi potene fatt. Det kan forresten se ut til at vi må bruke potene mye i dagene fremover; bilen var visst alvorlig syk, så da kan ta mange dager før vi får den tilbake - hvis mora mi i det hele tatt har råd til å løse den ut. Og som om ikke det var nok fortredeligheter, så har fotoapparatet hennes sagt takk for seg. Akkurat det er nå ikke så ille, for fortsatt virker heldigvis Kristin-tante sitt apparat og det er jo hun som står for det meste av fotograferinga.
Mandag var som tidligere sagt, en kul dag. Først var jeg med til byen og gikk ned Kongens gate og opp Dronningens gate - akkurat som gode Narvik-borgere gjorde i gamle dager. Nå var det nesten bare oss som gikk der. Alle de andre befant seg visst på byens kjøpesentre. På vår vandring var vi også innom Blåkopi og hilste på ei dame som var innmari hyggelig. Etterpå var vi på Gammelkaia for en aldri så liten tisserunde. Det bor ei "dame" der som jeg godt kunne tenkt meg å hilse på, men jeg så ikke noe til henne. Uflaks for henne, vil nå jeg si.
Etter middag dro vi tilbake til kaia, og der traff jeg jammen ei anna, søt liten frøken igjen. Og jeg kan love at vi herjet rundt i nysnøen. Hun foran og jeg etter. Til slutt ble hun visst lei av mine amorøse tilnærmelser og sa fra både høyt og tydelig hva hun syntes om manerene mine. Men det tok nå ikke mer enn noen minutters hvile, så var vi i full "lek" igjen. Etterpå dro vi til 4H-gården hvor NTBK hadde selskapshundtrening, og som det selskapelig anlagte dyret jeg er, hev jeg meg selvsagt med på den skøyen. Nema problema:), men når alle hundene ble sluppet løs og moroa skulle begynne, da måtte jeg gå i bilen. Det var kjipt gjort, det! Til gjengjeld fikk jeg nå være med inn og leke på schäferhundtreninga da den startet like etterpå, og da ble jeg straks i bedre humør. For er det noe jeg virkelig setter pris på, så er det ei heftig lekestund - enten jeg blir tilbudt ball, skinn eller votten til mora mi.
Tirsdag 8. februar
En megabra mandag:)
Som alle kan se; det ble ikke tid til å skrive noe om den kule mandagen, for nå er det blitt onsdag 9. februar. Men i går var vi først en tur i skogen, så var det middag og deretter trening. Og da vi dro derfra, var mora mi ikke i humør. Ikke skjønner jeg hvorfor, for jeg hadde det nå gøy.. både på treningsbanen og lufterunden etterpå på Gammelkaia som ikke er kai lenger. Hun er visst ikke i humør i dag heller; vi skal i hvert fall ikke ut å trene, men det tror jeg helst kommer av at bilen døde i formiddag da vi skulle på bytur. Ikke vet jeg når den blir i orden igjen. Heldigvis har vi nå både mat og brensel i hus, så vi klarer oss nok og før eller siden blir bilen helt sikkert å trille bortover E6 igjen. Trene kan vi alltids gjøre - enten innendørs eller utendørs i snøkovet; det kan jo være kult til ei forandring:).
 
Mandag 7. februar
Ukesblogg
Skal si dagene går fort; den første uka av februar er allerede historie og når denne uka er omme, da går fristen for å melde seg på til NKK Harstad ut. Og det er slett ikke sikkert vi blir å være med der i år, for både Kristin-tante og mora mi er i tenkeboksen. Mora mi påstår at jeg har ingenting i lp-ringen å gjøre for tiden, og da er det bare venstresvinger som er aktuelt for min del. Kristin-tante synes ikke hun har fått trent nok på eliteprogrammet, så hun teller på knappene om det er noe vits å starte med Shabby og siden Cinco blir så sjenert når det er mange tilskuere, vil hun helst jobbe litt lenger med å få opp selvtilliten hans. Og sånn går nå dagene...
Det er ikke sånn å forstå at vi bare sitter inne og tenker; neida vi har vært på mange kule friskluft-turer i Storskogen - og sjekket ut hvem som ellers trør rundt i bakkene våre. Det er egentlig ganske mange, for nå er det plutselig blitt 3 hjortedyr. To store og en liten, 3-4 rever, harepus, ekorn, røyskatt, gaupe og 4 elger. Er ikke det en spennende skog, så vet ikke jeg. Og jeg kan springe langt hvis jeg får ferten av noen av dem. Selv om jeg ikke får lov; jeg bare lukker ørene og raser avgårde, så nå truer mora mi med at jeg skal få på meg langline når vi går i skogen. Hørt på maken til tull:(!
Men det har muligens noe med min manglende lydighet på innkallinga, så kanskje jeg bare skulle skjerpe meg litt. Det er bare så himla deilig å skikkelig strekke ut kroppen og springe fort-fort, men det er kanskje litt forsmedelig at hun har bedre "innkalling" på skogens ville dyr enn lille meg:) I hvert fall klarte snorkinga hennes - påståes det fra informert hold - å lokke et par elger helt inntil soveromsvinduet vårt.  Ikke vet jeg hvem som ble mest forskrekket; mora mi som skulle se hvem som trampet rundt husveggene natterstider og så rett i kvitøyet til ei elgku - eller stakkaren som plutselig fikk øye på bustehodet til mora mi. De har, forståelig nok, ikke vært utenfor vinduet vårt etter det - og mora mi  "skalker alle lukene" før vi tar kveld og slår av lyset.
Vi er selvsagt også med på fellestreningene både i byen og i Beisfjord selv om jeg er "litt" svirret i hodet; vi bare trener på å være sammen. Hun ser på meg - og jeg ser på alt og alle. Egentlig synes jeg det er litt spennende å se hvor lenge hun holder ut å se på meg, så når jeg kjeder meg, kaster jeg et blikk på henne og da får jeg full uttelling for min "tålmodighet". Hjemme er det jo ikke så mye annet interessant, så der fungerer vi kjempefint sammen og trener momenter så det suser. Hun får bare trøste seg med at en vakker dag, så får hun belønning for sin tålmodighet og da kan vi ha det gøy sammen på treningsplassene våre også:)))!
 
Tirsdag 1. februar
Årets korteste måned
Egentlig synes jeg både mars og april også burde vært kortet ned sånn at det ble vår og spormark i en svisj, men det er visst ikke sånn det virker. Ikke for at jeg bryr meg om vær og vind. Det gjør heller ikke mora mi, men den sabla stålisen den liker vi ikke - og slett ikke hun. Jeg skal ikke si noe om korpusen hennes, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg er noen kilo lettere på foten og utfallet av kroppslig nærkontakt med Moder Jord vil være betydelig verre for henne enn meg.
Jaja, vi har nå funnet oss noen "lure" plasser å trene på når det har vært som glattest; både parkeringshus og høyskoletak har funket bra så langt i vinter. Det er bare å håpe på at ingen glupinger finner ut at vi ikke får lov å være der. Men hvorfor skulle de nå det; ikke gjør vi noe galt og ikke er vi til sjenanse for noen. Egentlig er "de noen" mer forstyrrende for meg enn jeg for dem, men det betyr bare at mora mi må jobbe litt ekstra for å holde på kontakten.
Det var ikke bare litt kjipt at vi ikke kom oss avgårde til Bø; vi hadde både betalt og gleda oss, mora mi hadde bakt ei stor kake og Kristin-tante skulle feire bursdagen sin med å lære masse nyttige hundesaker. Sånn ble det nå ikke da, men hun har i hvert fall feiret - i 2 dager til ende - med både kakefest og middagsgjester. Trent har vi også gjort innimellom - bortsett fra Cinco som er sykemeldt fordi han halter på ene forfoten. Og jeg tror simpelthen luringen elsker den "sykemeldinga". Ikke så merkelig egentlig, når jeg ser hvor heftig Kristin-tante "duttedurer" og duller med haltepinken. Det er nesten så jeg fristes til å prøve ut den metoden, jeg med...