Torsdag 12. mai
Et KULT treningsraid
Og vi har hatt det så travelt de tre siste ukene med turer, kurs og trening at skrivinga ble lagt "på hylla". Men det blir vel litt roligere dager nå og da.... Eller kanskje det er best å ikke love bot og bedring:)))
 
 
Tirsdag 10. mai
Fredstur:)))
Søndag 8. mai 1945 - frigjøring og fred - og dagen feires fortsatt, for folket var glad for at fem år med krig var slutt. Men det var den gang da. De unge vet ikke - og de gamle har nok glemt, eller fortrengt, krigens elendighet ettersom landet vårt igjen er i krig. Eller kanskje bare våpenlagrene er fulle, siden de de gjør som vikingene - drar i austerled for å krige på bortebane. Men det er en "rettferdig" og "renslig" krig, for noen av lederne der er slemme og våre folk bare flyr over og slipper bomber der de "trenges". Jeg vil nå tro at folk flest blir lei seg for å miste noen av sine uansett. Dessuten kan det jo tenkes at noen synes at vår leder er slem. Da blir det nok ikke trygt å gå hverken i den ene eller andre skogen - det funderte nå jeg på der vi vandret rundt i freden og roen i Virakskogen, der det eneste som forstyrret oss, var et illsint bombardement fra et hekkende måsepar. Og det på selvsamme fred- og frigjøringsdag. Uansett; vi hadde nå en herlig dag i skogen og i kveld skal jeg være flinkegutt på treninga:).
Tresopper: Tørk - fyr på - og mygga forsvinner som "dugg for sola":)
Torsdag 5. mai
Nye rutiner:)
Nå som Kristin-tante er begynt å jobbe, er de daglige rutinene våre snudd helt på hodet og jeg synes slett ikke om det. Ikke at jeg har noe i mot at hun jobber - det er det bare mammadalten hennes som har - men mora mi og meg er "morrafugler" og har som regel hatt ei treningsøkt før syvsoverne har viklet seg ut av dyna. Det er det slutt på nå. Men Cinco har i det minste hatt godt av å savne mora si, for nå er han helt på tå hev når vi er ute og trener. Shabby derimot, han tar gjerne livet som det kommer og er ikke så lett å vippe av pinnen:). Okke som, så hadde vi ei flott treningsøkt i går kveld; det ble to fellesdekker på meg - en med Cinco og en med Shabby - og det gikk alldeles utmerket. Full lengde, men ikke full tid og lille meg lå uten tegn til å ville lette på rompa. Eneste minuset var visst at på den første dekken, lå jeg i bestestillinga mi - som en flat, fransk frosk og det så ikke mora mi før hun kom tilbake. Men det ble med den ene gangen - neste gang var bakbena i korrekt stilling - hele tida.
Vi passet også anledningen til å trene litt utenfor Rema mens tanta mi var inne og handlet. Og ikke brydde jeg meg om hverken biler, unger eller sykler:) Faktisk var mora mi den som hadde størst problem med å konsentrere seg helt og fullt: hun bare måtte kaste et blikk rundt seg for å sjekke at ingen farer truet - så kanskje hun nå har litt mer forståelse for at jeg, som den flinke gjeterhund jeg er, av og til må sjekke ut forholdene rundt oss:). Det fine med gårdagen var at treninga foregikk så tidlig at det fortsatt var lyst når vi avsluttet - og da ble det også tid til skogstur!
"Noen" har mistet pelsen sin - og det er ikke meg! Men hvem kan det da være...
Onsdag 4. mai
B-gjengen på dugnad
- og finfin trening med jyplingen
Gruppa vår har visst fått nytt navn:) Fra informert hold har jeg nemlig fått vite at vi stadig vekk omtales som B-gjengen. Første gang jeg hørte det, var jeg ikke helt sikker på om jeg likte det. Men etter å ha tenkt litt, er jeg kommet frem til at det egentlig er ganske kult - særlig siden vi har ei "tante grusom" som kan være ganske "nazi" på treningene. Det er nå uansett bedre enn å bli omtalt som Kakeklubben. Dessuten, så glad som de tobeinte er i å grille, risikerer vi å bli omdøpt til Pølseklubben før sommer'n er omme. Da er nå absolutt B-gjengen et bedre alternativ!
I går var det egentlig dugnad som sto på timeplanen for kveldens trening, men de som hadde lyst, kunne fint trene innimellom rydding og grilling. For en gangs skyld, var de litt lure, Kristin-tante og mora mi; de kjørte inn til fjorden en liten time før dugnaden skulle begynne og dermed fikk vi oss ei treningsøkt på den andre treningsbanen vår. Vi kan nemlig velge og vrake mellom 3 flotte treningplasser - og det jobber vi gjerne dugnad for.
Jeg gjorde en hel "haug" med øvelser på den gamle grusbanen, og i følge mora mi var jeg riktig flink. Rett nok lot jeg meg avspore litt av en løs hund som sprang forbi - og  noen hester - men jeg hanket meg fort inn. De fleste øvelsene begynner nå å ligne noe - og de som ikke gjør det, jobber vi med. Sånn som innkallinga; der må vi jobbe ekstra mye nå - både mora mi og meg. Mest hun:) Det nytter ikke å "liste" seg fra meg den første halve strekka, for så å fortsette med bestemte skritt,  snu seg rundt og klinke hælene sammen. Da har jeg nesten klart å bumpe meg på plass. Enda hun har gjort som hun fikk beskjed om på Steier Canine-kurset, men kanskje vi må gjøre det litt oftere. Rett og slett!
Vakkert:)))
Tirsdag 3. mai
En kjip lørdag
Siste dagen i april ble ikke helt som forventet. I hvert fall ikke for mora mi og meg - og det teite var at hun ene og alene kunne takke seg selv for det:-(! Dagen begynte bra; vi var tidlig oppe og kjørte til Rombak i god tid før karaktertesten skulle begynne. Mora mi hadde husket å ta med både stamtavla og kaka til klubben. Så langt var alt bare velstand. Jeg skulle være testhund nr 2, og vandret trøstig avgårde sammen med Kristin-tante mens mora mi dannet baktroppen. Med fotoapparatet. Dommere og figuranter var bare hyggelige og andre post - et spøkelse på en stol - var ikke noen "big deal", men så slapp de ned en kjetting på ei blikkplate, og den bråkte noe alldeles forskrekkelig. Jeg spratt flere meter bakover og tenkte at her var det ikke noe blivende sted. Og siden jeg viste at mora mi sto oppe på veien, var ikke valget særlig vanskelig. Jeg tok beinveien opp til henne - og vips, så var testen over for min del. Det var nå litt synd i mora mi etterpå, for hun fikk mye kjeft for at hun absolutt skulle forevige alt vi foretar oss, så heretter blir det nok dårlig med bilder i bloggen. Og neste gang jeg skal prøve meg på testen, så må hun vansmekte alene hjemme på Skjomnes søndre. Eventuelt at hun og jeg går løypa sammen - hvilket jeg tror er den aller beste løsningen!
Vi fikk nå heldigvis en positiv avslutning med en finfin skogstur oppover bakkene der inne i Rombak. Uten skrammel og bråk av noe slag:). Vi har forresten et rikholdig dyreliv her ute på Skjomnes søndre. Rev, elg, gaupe, hare, ekorn, oter og mange forskjellige slags fugler. En tidligmorra var det to store havørner som hadde slått seg ned i fjærsteinene rett nedenfor huset vårt. Vanligvis ser vi de bare seilende i lav høyde over havet på jakt etter mat, men denne morran hadde "noen" tatt ei nise og den fortærte de med velbehag - mens kråka og måsen pent måtte vente på tur.
Biltilsynet og politiet som hadde storkontroll bare noen meter unna, de la ikke engang merke til dem. Men så var de jo på jobb og skulle passe på trafikken, og det gjorde de til gangs. De gikk nærmest i skytteltrafikk mellom "spesialbilen" sin og "uheldige" bilførere. I vel to timer holdt de på og det skulle vært morsomt å vist hvor mange kroner de klarte å sope inn til staten. En stakkar fikk ikke mindre enn tre "lapper". Kjipt vil jeg tro:-(
Ellers har vi hatt flere fine skogsturer; blant annet hadde jeg en spennende tur sammen med naturfotograf Gundersen på søndag. Han skulle sjekke det døde reinsdyret, og selv om det ikke var så mye igjen av det lenger, kunne han med sikkerhet slå fast at det var gaupa som hadde drept det. Men etter de knekte ribbeina regnet han med at jerven også hadde vært der og forsynt seg. Jaja, den enes død, den andres brød sies det jo, men jammen håper jeg at det ikke er meg neste gang som blir den "andres brød". Mye finfin trening har vi også fått til, mora mi og meg og det liker vi egentlig godt begge to. Ting begynner å falle på plass, men fortsatt må vi nok trene mye på kontakten for uten den kommer vi ingen vei!