RullRundt.com
RULLRUNDT.COM
Regn, regn, regn - og atter regn:(
At mora mi er værsyk, det er jeg smertelig klar over. Men akkurat hvor ille, har ikke gått opp for meg før hun begynte å stikke den spisse nesa si utfor verandadøra; for så å utbryte; der ser dokker - bare æ stikk nesa utfør døra, begynner det å regne. Akkurat den påstanden stemmer i hvert fall ikke, for hun hadde både nesa og resten av kroppen sin ute nesten en hel dag på Skjomfjellet. Uten at det regnet en dråpe.  Det regnet faktisk ikke før senkveld og vi var trygt forvart innomhus.
For oss med fire føtter betyr ikke været noe som helst  - skog eller fjell - samma det, bare vi får være ute. Men så har vi det jo så kjekt at det er bare å riste litt på pelsen og vips så er vi like tørre, så det burde nok mora mi også hatt. Egentlig. Og vi har hatt flere fine turer etter at vi kom hjem. Ikke akkurat den siste uka, for poten min må være tørr og mest mulig i ro sånn at det hersens såret gror, men det ser heldigvis ut til å gå bra. Kanskje det blir litt tur og trening neste uke. Det hadde vært kjekt både for henne og meg, for det er ikke til å stikke under en stol at jeg kan være en pest og en plage for mine omgivelser når jeg har for lite å gjøre.
Kristin-tante bryr seg ikke så mye om været; hun kan godt slå gress i høljeregn. Eller gå på tur. Sist søndag var for eksempel hun og de to store på fjelltopp-tur, men da hadde de nydelig vær. Det var nok lurt; for hadde det vært regn og tåke, så hadde de jo ikke sett hvor de var engang - og ikke kunne de tatt skrytebilder heller av alle de 1200 metrene de hadde klatret oppover fjellsida.
Ikke skjønner jeg hvorfor de måtte starte fra fjærsteinan; men det gjorde de  visst - for en turleder påsto at det ble så langt fordi de startet med tang på skoene - og da måtte de jo nødvendigvis ha vært i fjæra:). Vil tro det var en smule tungt å gå så langt, for både Cinco, Shabby og Kristin-tante har vært mektig rolig de siste to dagene. Sistnevnte har utviklet en heller merkelig gangart som er spesielt synlig når hun noe motvillig MÅ forsere trappa opp til andre etasje. Da skjuler mora mi et aldri så lite smil - og påstår at det er ikke vondt det en gjør seg sjøl. Men akkurat det tror nå ikke jeg noe på.
Ferieslutt
Søndag 25. juli
Nå er det definitivt slutt på "late" feriedager, og jeg lover på tro og ære at det ikke skal bli like lenge mellom hver gang jeg blogger som det har vært i juni og juli! Litt skylder jeg på langturen til Sverige og Danmark - og litt skyld får en overgrodd hage og diverse andre preserende gjøremål ta - men nå kommer ei aldri så lita oppsummering av hvordan vi har hatt det den siste måneden:)
Kjøreturen sørover gikk egentlig ganske greit - bortsett fra at vi klarte å sette oss fast i et parkeringshus (sjåføren husket ikke at det plutselig var kommet en boks på biltaket), men med god manns hjelp kom vi oss nå ut derfra - baklengs. Overnattingene var egentlig et kapittel for seg; tenk, vi trodde det bare var å stoppe på en av de mange hundrede campingplassene, men så enkelt var det ikke. Når klokka nærmet seg 20, var de fleste plassene enten fulle eller stengt og et par timer senere var både himmel og hus helt mørklagte.
Det medførte diverse overnattinger i bilen - under ei bru, i grustak eller bensinstasjoner. Kult syntes nå jeg, men mora mi var ikke like begeistret - i hvert fall ikke for sin sovestilling. Hun gledet seg til vi skulle overnatte på hotell i Jönköping, men ikke tror jeg hun var klar over hvor lite det rommet var. Det var ei litt bred seng nede, ei smal oppe og knapt plass til å passere mellom senga og veggen. Problemet med oversenga var at den som skulle ligge der, ikke måtte veie over 70 kilo - og da turde ingen av de tobente å prøve.
Løsninga var ganske elegant - Kristin-tante sov på gulvet i noe som lignet en "vuggemadrass" (siden det var så trangt) og Cinco, Shabby, mora mi og meg koste oss i dobbelsenga.
Heldigvis var det bedre boforhold i Danmark; vi fikk hvert vårt rom, noe Kristin-tante var ekstraglad for, forståelig nok. Uansett, diverse feilkjøringer og tvilsomme overnattinger til tross, så hadde vi en toppers tur med mange koselige opplevelser.
Som for eksempel i Jönköping der jeg hilste på søteste, lille Tassa - man måtte jo ha et hjerte av sten for ikke å smelte for et sånt charmtroll:))) Og Triton var absolutt en herremann jeg kunne tenkt meg å blitt nærmere kjent med. Tenk å kunne sprunget over gressmattene og målt kreftene med han; det hadde vært noe!
De to svenske utstillingene gikk veldig bra for både Cinco og meg; ene dagen ble jeg til og med best i rasen og fikk et svensk cert, men neste dag syntes den dommer'n at jeg var litt for uferdig:), så da ble det "bare" en 1. og hederspremie. Så bra gikk det ikke i Danmark; dommer'n på verdensutstillinga var skikkelig ufyselig:( han rett og slett gjorde narr av både utstillerne og hundene. Ikke fikk vi noe kritikk og ikke forsto vi hva han sa, men jeg fikk nå ei rød sløyfe der og.
Heldigvis var det mye hyggeligere å være på den danske spesialutstillinga; der var det norsk dommer og skriftlig kritikk - i tillegg til av vi forsto hva de sa. Den dommer'n syntes forresten også at jeg måtte utvikle meg mer. Jeg er jo ikke fyllt ett år ennå, så da er det vel kanskje noe i det. Uansett hadde vi det veldig trivelig rundt ringen, og jeg fikk hilst på mange firbente - både av samme sorten som meg og andre raser. Skikkelig kult - og jeg håper det ikke blir så alt for lenge til neste gang:).
Vi tilbrakte forresten ei hel uke i Danmark. Ikke bare helt fordi vi måtte, men mora mi har noen gode venner der, og de måtte vi selvsagt innom å hilse på. Det var koselig, og kanskje kommer de på besøk til oss neste år. Håper bare vi har en bedre sommer da enn det vi har hatt til nå. Ikke for det, det var vel så kaldt der sørafør; tror ikke mora mi tok av seg ullsokkene før nestsiste dagen, men da ble det også skikkelig varmt og ikke som på Skjomnes der vi har sol fra klar himmel  og likevel ikke mer enn 14 grader i skyggen i dag.
Men jammen ble det en laaaang kjøretur hjem. Den kjentes nesten lengre ut enn da vi kjørte nedover, hvordan nå det kan gå til. Noe lærte vi i hvert fall - og det var at hvis vi ville ha overnatting, så måtte det bestilles - gjerne medt på dagen for å være sikker. Heldigvis skal vi ikke ut på flere sånne langturer i år; det blir mest i nærområdet vårt - det vil si toppen 60-70 mil. Gjett om noen jeg kjenner er glad for det!